Home Moraklokkene

Moraklokkene

 

Skapt av armod.

I sin glanstid var Moraklokkene pålitelige og vakre, og de ble bygget av dyktige håndverkere. Men paradoksalt nok var det fattigdom og sult som førte urmakerkunsten til Moraregionen.

Eva Jacobsson kan i sin bok «Urmakare i Mora socken» fortelle om skrinn jord og dårlige avlinger. I tillegg hadde Mora en egen arvelov som delte gården likt mellom arvingene. I løpet av få generasjoner ble gårdene så små at de ikke kunne brødfø en familie, og bøndene måtte ta annet arbeide ved siden av. Mang reiste ut som rallare, eller de brukte vinteren til å produsere alle mulige kjøkkenredskaper, som sleiver og spekefjøler. Eller de laget leketøy. Et av Sveriges nasjonalsymboler – Dalahesten  – ble født på denne måten.

Historien forteller at en Morakarl fikk jobb hos Anders Polheim i Stärnsund. Dette var en av pionerene i svensk klokkeproduksjon, som lagde gulvur etter engelsk modell.

Håndverket tok han med tilbake til Mora, og etter kort tid hadde mange i Mora byttet ut spikkekniv og sandpapir med baufil og polérstikke.

Den eldste Moraklokken som fremdeles eksisterer er signert «And. Andson  Mora» og ble bygget mellom 1750 og 1760. Den er til forveksling lik et «Stjärnsundur», eller for den saks skyld; et klassisk engelsk gulvur. Kvadratisk urskive med en hvelving på toppen, og tallskive og ornamenter støpt i tinn. Urkassene var også tro mot sitt engelske forbilde, med rette barokke linjer og rundt hode.

På begynnelsen av 1800-tallet kom rokokko-stilen fra Frankrike, og kassemakerne i Mora begynte å kopiere det som etter hvert ble kjent som «Stockholmsrokokko».  Kassene  beholdt det runde hodet, og i tillegg ble kroppen rundet. I tillegg ble ikke bare tallringen, men hele urskiven rund. Staffasjen på urskiven forsvant, og det samme gjorde hvelvingen.  Nå var det endelige Moraklokken skapt. Rund mage, rundt hode og en skålformet tallskive av malt blikk. Som oftest hvit med sorte markeringer.

Da som nå var spesialisering viktig, og ofte ble urverkene laget av urmakeren, og kassene av egne kassemakere. I Nusnäs bodde de fleste kassemakerne, og det er Moraklokker fra disse kassemakerne som er mest etterspurt i dag.

Utover på 1800 tallet vokste produksjonen.  I Östnor og Öna var over 70 familier, så godt som samtlige innbyggere involvert i klokkeproduksjonen. Og slik var det over hele Mora. Etter hvert utviklet det seg til et samarbeid og større og større spesialisering. Noen støpte messing, andre freste og filte tannhjul. Det kom egne visersmeder, urskivemakere og urskivedekoratører.  Moraklokkene var av god kvalitet, og masseproduksjonen gjorde at det var mulig for vanlige mennesker å skaffe seg en.

Men herfra skulle det bare gå nedover. Og som alltid gjennom historien er det noen få enkeltes grådighet som ødelegger for flertallet.  I dette tilfellet var det oppkjøperne som sakte men sikkert sagde over den gylldne gren de satt på. De forsynte klokkemakerne med råvarer, og de kjøpte urverk og klokker for videresalg.  Et urverk ble betalt med to-tre riksdaler, og kunne videreselges i Stockholm for 50 riksdaler. En gjennomsnitts arbeiderlønn lå på 350 riksdaler.  Oppkjøperne hadde selvfølgelig vært hjelpsomme og lånt klokkemakerne alt de trengte.

Klokkemakerne ble presset til å øke produksjonen på bekostning av kvaliteten, noe som i sin tur førte til at etterspørselen sank.

Noen få klokkemakere nektet å renonsere på kvaliteten, og de fortsatte med det tradisjonelle håndverket. Det tok en klokkemaker fra Mora opp mot ti dager å ferdigstille ett kvalitetsurverk.  Det er ikke vanskelig, selv for en legmann å se forskjell på materialer og utførelse et «billigverk» fra midten av 1800-tallet og kontra tradisjonelt høykvalitets Moraverk.

Mange av kvalitetsverkene er stemplet  «A.A.S.» Dette var opprinnelig bumerket til  Anders Anderson, som er regnet som den første Moraklokkemaker’n.

Nådestøtet kom på 1870-tallet da Europa ble oversvømt av billige klokker fra USA, og MellomEuropa.  I 1878 kunne «Stora Kopparbergs läns calendar» fortelle at det fremdeles ble produsert klokker i Mora, men at de fremsto som svært trauste og umoderne sammenliknet med sine amerikanske og tyske konkurrenter.

Det fortsatte i svært beskjedent omfang i enda hundre år, men den siste klokkemakeren i Mora la ned produksjonen på begynnelsen av 2000-tallet.